Djupe tankar om livet!

Når jeg var fire-fem år var niåringene store. Faktisk ikke så langt fra å være voksne, bare det at de ikke hadde barn. Eller tannregulering. For det var det ungdommene som hadde. Å, som jeg gledet meg til å få "strenger", denne utsmykningen som alle ungdommer fikk når de ble - ja, ungdommer. 

Men over både niåringer og ungdommer sto mamma. Eller kanskje mødre, generelt. Jeg har alltid forestilt meg - om noe ubevisst -  at når jeg står over søndagsgrytene med mel på hendene og saus på forkleet, DA er jeg der jeg skal være. Når det finnes en eske med påskepynt på en fast plass i huset, og jeg eier mer enn èn duk og har et lager av stearinlys. Å være en mor, en voksen, ikke måtte skifte tittel lenger. Barn, ungdom, voksen - i mål! På dette tidspunkt har en funnet lykken, og den vedvarer.

Det første jeg føler er en angst for at jeg snart må være der. Jeg må jo snart bli voksen, for snart gjelder det! Nå blir jeg snart den jeg skal være for resten av livet, og det må være bra. Det gjør meg lettet, men faktisk òg litt trist å vite at dette ikke stemmer. Jeg kommer for eksempel ikke til å vokse fra de dårlige sidene mine (som min usunne nostalgi og manglende evne til å leve i nuet, kremt), og livet er ikke statisk etter at en har blitt voksen. Selvfølgelig er svaret på dette "velkommen etter", evt "voks opp" eller "lev med det", men av og til stemmer bare ikke de ubevisste forestillingene med det en vet om virkeligheten. Plutselig møtes disse forskjellige dimensjonene, og en ser manglende samsvar.. Da må det en virkelighetssjekk til, samt en oppramsing av hva som er bra med livet nå, hva som blir bra om 5 år, og hva som er bra med at alt kan forandre seg. Dette for å unngå å gå på en nostalgi-smell og ønske en var 4-5 år igjen. Da kunne en fortsatt tro at livet skulle bli mye gøyere med tannregulering.