Idag fikk jeg en sjeldent herlig opplevelse under lunsjen i barnehagen der jeg jobber. Mens barna satt rundt bordet og ordenshjelpen fikk henge opp det fjerde hjertet i vinduet, kom min kollega inn med maten. Og dette var ikke brødskiver eller hvilken som helst annen lunsj - det var pølser i brød. Ansiktene rett og slett lyste opp, og flere hjertelige smil kom til syne mens de konstaterte: "pølser" - ikke bare en gang, men flere i løpet av måltidet. De små fingrene andektig pillende i ketchupen, blikkene deres som vekselvis var festet på pølsene - og på meg mens de snakket om pølsene. Den reneste og enkleste formen for lykke, vil jeg tro :)
Jeg kjenner at jeg lærer mye av å være med de skjønne små hver dag. De lever så til de grader i nuet at jeg misunner dem. Den som kunne fortape seg sånn i et lykkelig pølse-øyeblikk! De liker pølser, og de får det til lunsj - og så er det det eneste som synes å telle de neste 20 minuttene.
(Her hadde jeg egentlig skrevet en lang moral om hvordan vi må lære av barnas måte å nyte livet og hverdagen på og bla bla.. Men jeg tror den koselige lille historien taler for seg selv!)
Sikkert litt annen stemning enn når det serveres pølsegrateng på Viken.
SvarSlettSå flink du er å skrive, Maria. Og jeg er helt enig med deg. Den som kunne ha et barns syn på verden i voksenalder :) Jeg tror helt ærlig at man blir et bedre og lykkeligere menneske av å jobbe i barnehage :)
SvarSletthei:) fant bloggen din på facebook:) tenkte det va litt spennende å se ke du hold på med:) eg og har blogg: gunnritakjetil.blogg.no vis du vil se på den:P
SvarSlettkossen har du det? hørres veldig kjekt ud å vær på cuba, k gjør dåkk der?