Om lykke og pølser i pølsebrød

Idag fikk jeg en sjeldent herlig opplevelse under lunsjen i barnehagen der jeg jobber. Mens barna satt rundt bordet og ordenshjelpen fikk henge opp det fjerde hjertet i vinduet, kom min kollega inn med maten. Og dette var ikke brødskiver eller hvilken som helst annen lunsj - det var pølser i brød. Ansiktene rett og slett lyste opp, og flere hjertelige smil kom til syne mens de konstaterte: "pølser" - ikke bare en gang, men flere i løpet av måltidet. De små fingrene andektig pillende i ketchupen, blikkene deres som vekselvis var festet på pølsene - og på meg mens de snakket om pølsene. Den reneste og enkleste formen for lykke, vil jeg tro :) 

Jeg kjenner at jeg lærer mye av å være med de skjønne små hver dag. De lever så til de grader i nuet at jeg misunner dem. Den som kunne fortape seg sånn i et lykkelig pølse-øyeblikk! De liker pølser, og de får det til lunsj - og så er det det eneste som synes å telle de neste 20 minuttene. 

(Her hadde jeg egentlig skrevet en lang moral om hvordan vi må lære av barnas måte å nyte livet og hverdagen på og bla bla.. Men jeg tror den koselige lille historien taler for seg selv!)

Nå tenner vi det første lys!

EN-DE-LIG!!!!!

I minst en måned har jeg febrilsk stengt ute den voksende julestemningen og holdt meg i skinnet for ikke å bruke den opp. Men idag er det lov! Regelen er at julen kan begynne 1. desember, eller i tilfeller som dette, første søndag i advent selv om den kommer i november. Nå er jeg veldig klar for å fikse julepresanger, tenne lys, være med andre juleelskende mennesker, se julefilmer (Hjemme Alene 1 og 2), høre på julemusikk og pynte, lage, bake og ordne! :) Jeg har til og med reservert Amalies Jul på dvd på biblioteket! Jeg nekter å se på NRKs "Jul i Svingen", og Barne-tv hører faktisk med.

Med dette vil jeg ønske deg som leser dette en herlig adventstid, håper den blir magisk!

(..og oppfordre til å kommentere på innlegg! Hva har du tenkt å gjøre i julen? Vil du bli med meg å se Amalies Jul? Hva er din favoritt-julemusikk? Tips til julegaver som er enkle å lage+ikke koster mye? Mulighetene er så mange!)

Djupe tankar om livet!

Når jeg var fire-fem år var niåringene store. Faktisk ikke så langt fra å være voksne, bare det at de ikke hadde barn. Eller tannregulering. For det var det ungdommene som hadde. Å, som jeg gledet meg til å få "strenger", denne utsmykningen som alle ungdommer fikk når de ble - ja, ungdommer. 

Men over både niåringer og ungdommer sto mamma. Eller kanskje mødre, generelt. Jeg har alltid forestilt meg - om noe ubevisst -  at når jeg står over søndagsgrytene med mel på hendene og saus på forkleet, DA er jeg der jeg skal være. Når det finnes en eske med påskepynt på en fast plass i huset, og jeg eier mer enn èn duk og har et lager av stearinlys. Å være en mor, en voksen, ikke måtte skifte tittel lenger. Barn, ungdom, voksen - i mål! På dette tidspunkt har en funnet lykken, og den vedvarer.

Det første jeg føler er en angst for at jeg snart må være der. Jeg må jo snart bli voksen, for snart gjelder det! Nå blir jeg snart den jeg skal være for resten av livet, og det må være bra. Det gjør meg lettet, men faktisk òg litt trist å vite at dette ikke stemmer. Jeg kommer for eksempel ikke til å vokse fra de dårlige sidene mine (som min usunne nostalgi og manglende evne til å leve i nuet, kremt), og livet er ikke statisk etter at en har blitt voksen. Selvfølgelig er svaret på dette "velkommen etter", evt "voks opp" eller "lev med det", men av og til stemmer bare ikke de ubevisste forestillingene med det en vet om virkeligheten. Plutselig møtes disse forskjellige dimensjonene, og en ser manglende samsvar.. Da må det en virkelighetssjekk til, samt en oppramsing av hva som er bra med livet nå, hva som blir bra om 5 år, og hva som er bra med at alt kan forandre seg. Dette for å unngå å gå på en nostalgi-smell og ønske en var 4-5 år igjen. Da kunne en fortsatt tro at livet skulle bli mye gøyere med tannregulering.

Cienfuegos -- min nye hjemby!

Hva sier dere? Fantastisk, eller hva?? Mitt liv består nå av jobb, spansklesing og febrilsk sparing frem mot den antageligvis største motivasjonsfaktoren jeg har hatt noen gang. Tenk at jeg skal få bo her i 3 måneder! Jeg venter i spenning på det jeg tror blir måneder fylt med nydelige omgivelser og mennesker, og minner for livet for å si det klisjèfylt, men sant.

Takket være herlige hjelpsomme venner, får Bendik og jeg muligheten til å bo her mens vi studerer spansk, musikk og livsnytelse ;) Hoho!

Å, jeg skulle så gjerne hatt mulighet til å blogge under reisen! Men internett-tilgangen er etter sigende relativt laber. Det blir vel med enkle fellesmailer til de som vil høre fra onkel og tante reisende mac! Jeg håper og tror det vil være mye å fortelle!

Eg òg vil!

Slik jeg ser det finnes det -satt på spissen- tre hovedkategorier bloggere. Noen skriver så bra/viktig/morsomt at det er interessant for andre å følge med på. Noen tror de gjør det. Til slutt finnes det bloggere som bare vil være med på leken. I denne kategorien føler jeg meg hjemme. Kanskje jeg til og med finner på noe lurt eller morsomt å skrive fra tid til annen! Jeg føler på meg det kanskje blir litt som min kortlagings-lidenskap - jeg produserer som bare det, men hvem skal få alle disse kortene??

Så nå når jeg har unnskyldt meg tilstrekkelig og gjort det klart at jeg har ingenting å komme med og sikkert ikke kommer til å si noe interessant og ingen kommer til å lese bloggen min -- er jeg i gang! Hurra!